Sykt rar drøm og hvordan jeg har det for tiden

I natt våknet jeg av en sykt rar drøm. Klokken var litt over to og jeg merket at tårene rant nedover kinnene mine. Det var enda mørkt og jeg satte meg opp for å komme til meg selv. Tårene stoppet ikke før jeg la meg til å sove igjen. Jeg har hatt en del slike drømmer i fjor, ikke gode men vonde. Som i et mareritt. Vonde drømmer gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake igjen. Det er som om de sykeste drømmene ville fortelle meg noe i forbindelse med hvordan jeg har det for tiden. Drømmen i natt husker jeg ikke så godt, men den var ganske utydelig og hoppet hele tiden frem og tilbake i tid. Litt husker jeg. Det handlet om en avis og temaet press. Jeg likte veldig godt å lese denne avisen og tok den frem i skjul for å bla litt i den. Med en gang jeg åpnet den, kom det en mann stormende ut av det blå, grep tak i avisen jeg holdt i hånden og rev den i stykker foran øynene på meg før jeg klarte å reagere. Jeg lurte på hvorfor i alle dager han gjorde det. Det var som at han ikke ville at jeg skulle følge drømmene mine, og før han forsvant sa han til meg om å gjøre andre viktigere ting i livet fremfor å følge drømmene som han påstod aldri kom til å bli virkelig.

En annen ting jeg drømte om, var press. I dagens samfunn føler jeg det er for mye press. Kroppspress, utseendepress, skolepress, statuspress osv … Det er som en tøff kamp om å være den aller beste og noen ganger kan det være vanskelig å bli akseptert for den man er. Nesten som at alle må være perfekte. Å få høre at du er flink når du er best, det gir et stort løft, men hva om man ikke er god nok fra før? Hva føler vi og hvordan har vi det? Jeg må si at jeg har vært langt nede mange dager i løpet av i fjor 2017, fordi jeg følte at jeg ikke var god nok. Dette har preget meg lenge i mer enn ett år, men jeg begynner å komme meg opp igjen. Det tar bare litt tid og dager. Kanskje et år. Jeg har brukt veldig lang tid, måned etter måned, til å bygge meg selv opp igjen etter ord og kommentarer som såret, vonde dager som aldri skulle ha vært og dager hvor jeg satt helt alene og tenkte stille for meg selv: “Er jeg god nok?”. Slike ting har jeg aldri snakket med noen om, og på bloggen min er det mye lettere å skrive om tanker, fremfor å snakke om det, synes jeg. Vi har lært at ingen er perfekte, alle er forskjellige når det gjelder personlighet, utseende, kropp, hvordan vi gjør ting og hva vi velger senere i livet. Press er bare en av livets faser som vi alle sammen må igjennom, dessverre, men noen ganger kan det være vanskelig å komme gjennom det selv uten hjelp og støtte.